Ukas album: BalkaNova

Noen sanger er mer catchy en andre sanger, uten at man kan forklare hvorfor. En av de sangene er den makedonske hitlåta Ako umram il zaginam. For mange år siden fant jeg den innspilt med Shlomo Carlebach, den syngende rabbien. Etter det har jeg jevnlig nynnet på den. Låta ligger ikke ute med ham, men jeg fant en hyggelig versjon av Heart Beats som var litt mer akustisk og litt mindre synth-jiddish-syrete enn Shlomo sin versjon. Så jeg valgte liksågodt hele albumet som ukas album. En kjapp gjennomlytting viste nemlig at flere av låtene på plata er i skjeve taktarter. Hurra!

 

 

 

Farvel til kaffen

Kaffe er ikke bare en varm drikk, det er et symbol på voksenlivet. “Drikker du kaffe?” får jeg høre innimellom, fordi jeg ennå er så ung (i Vesterålsk standard i alle fall). Kaffe kan være gjestfrihet, noe man deler med en som kommer på besøk, eller det kan være kos – noe man nyter en rolig morgen mens man hører på musikk og leser bok. Kaffekoppen er ikke bare kaffekoppen, det er så mye mer.

Jeg var et stykke opp i tjueårene før jeg begynte å drikke kaffe fast. Før det hadde jeg smakt litt innimellom, men jeg hadde aldri kost meg med kaffe. På videregående pleide vi å besøke flammen kaffebar, hvor vi bestilte kaffe latte og dumpet i et tonn med sukker for å den bitre kaffen forbi tunga og ned i halsen. Etterpå fikk jeg alltid det jeg kaller kaffefeber – jeg ble varm, ør, tørst og svimmel, og fikk en bankende hodepine. Underlig nok tok jeg ikke dette som et tegn på at jeg ikke burde drikke mer kaffe. Jeg tenkte det kom til å gå over når jeg bare drakk det ofte nok.

Da jeg ble student og måtte lytte til kjedelige ting tidlig om morgenen oppdaget jeg hvorfor kaffe er så populært. En magisk kopp med brun væske kan få deg til å gå fra sovende til kvikk i løpet av et kort kvarter. Hurra! Jeg presset i meg en kopp når trøttheten var som verst, gjerne med en sjokolade ved siden. Steget fra rekreasjonell kaffedrikker til fast kaffedrikker tok jeg det halvåret jeg hadde mange helgeforelesninger. Den eneste kaffen som var tilgjengelig i helgene var dessverre den beske automatkaffen på Dragvoll, men de lange søndagene i forelesningssalen gjorde kaffe til en tvingende nødvendighet. Etter et halvår med automatkaffe smakte plutselig vanlig traktekaffe som karamell og sjokolade, og jeg var hektet.

Jeg var lenge en presskannebruker, men de siste årene har jeg nesten utelukkende brygget kaffe med aeropress. Det er et fint rituale – måten man skrur sammen maskinen på, heller i kaffe, rører (Ja, jeg rører. Ja, jeg vet det er kontroversielt) og presser. Det lukter så godt, og har man en god og fancy kaffe så blir smaken så utrolig frisk og god. Morgenkaffen har vært en redningsbøye i mørketida, og er i perioder omtrent eneste grunn til at jeg har orket å stå opp. Men den beste kaffen er den jeg har drukket på søndager. På søndager har jeg stått opp sent, laget frokost og kaffe, og over den første kaffekoppen har jeg lest postsecret – en av verdens beste blogger.

I tidligere runder av diett og helsekosthold har jeg forsøkt å gi opp kaffe, men jeg har aldri fått det til. Den har vært så innarbeidet i rutinen min at jeg ikke har klart å se for meg livet uten den. Men denne gangen har jeg fått det til. Jeg har gått fra å være fast kaffedrikker til å bli fest-kaffedrikker. Jeg sniker meg en slurk fra andres kaffe ved festlige anledninger, men jeg drikker ikke kaffe sånn til hverdags.

Jeg har vært usikker på hvilken effekt dette offeret har hatt på helsen, men jeg har lest artikler om positive og negative virkninger av koffein, og jeg har kommet fram til at kaffe sannsynligvis kommer ut på minus-siden helsemessig. I denne prosessen har jeg kommet på reaksjonene jeg fikk av kaffe på videregående – varm, ør, svimmel, hodepine. Ikke bra.

I går drakk jeg to kopper kaffe (jeg har vært oppe i fem kopper daglig, om ikke mer, så to kopper er virkelig ingenting) fordi… vel, det var mandag. Trenger man flere grunner enn det? Det var det første store koffeininntaket siden jeg kuttet kaffe for noen uker siden. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Jeg ble rød i kinnene, kjente stressnivået i kroppen bygge seg opp, fikk intense magesmerter, og en ulmende hodepine. Men det var positive effekter også. Jeg ble glad, oppspilt, fikk energi og tiltakslyst. Jeg fikk gjort masse på jobb, og hadde til og med overskudd til å finne på en ny middagsrett etter arbeidstid. Pluss og minus.

I dag prøvde jeg meg på enda en kopp kaffe (kun en liten en), men etter reaksjonen i går fristet ikke smaken eller følelsen noe særlig. Også den lille koppen med kaffe ga negative reaksjoner i kroppen. Jeg må innse at jeg ikke kan være en kaffedrikker lenger. Den trivelige hverdagskoppen med kaffe kan ikke være en del av livet.

Så med dette sier jeg farvel til kaffen, for nå i alle fall. Kanskje prøver jeg meg igjen om en stund når helsen er blitt bedre.

(Nå skal jeg gå og lage meg en stor kopp te)

By:larm

I morgen skal jeg nedover til bylarm i Oslo. Hurra!

Skal holde foredrag på seminaret Teenage Kicks, som er i regi av Norsk rockforbund. Oppgaven min er å prate i ca 15 minutter om ungdomsarbeidet til Sortland Rockeklubb. I ettermiddag skal jeg kose meg med gamle bilder fra arkivet, og skrive ferdig foredraget mitt. Den gamle blabla-videoen vi laget for noen år siden tror jeg også jeg skal ha med, den med et historisk bilde av rødskolen. Hvis du ikke har sett den, så bør du ta en kikk nå. Rockeklubben har fostret så mange flotte ungdommer!

Mens jeg er i tigerstaden skal jeg selvsagt ta for meg av konsertene også. Gleder meg ekstra mye til å se islandske Hjaltalin. Jeg kjøpte plata deres på en platesjappe i Neskaupstadir i fjor vår (på anbefaling fra en ekte islending, hehe) og hørte masse på den mens jeg kjørte langtur ut til en av Øst-Islands utkanter. Denne låta festet seg med en gang, og har fått noen gjennomhøringer også etter at jeg kom hjem.

Søvn

Søvn er en viktig ingrediens i den nye dietten jeg går på. Det synes jeg er veldig utfordrende, for jeg har alltid hatt et vanskelig forhold til søvn. Allerede som baby var jeg våken hele natta, til mine foreldres store glede. Barn skal visstnok også våkne tidlig om morgenen, men jeg tror aldri (seriøst aldri) at jeg har våknet av meg selv tidlig på morrakvisten. Jeg har hatt tregt for å sovne, og har hatt vansker med å våkne om morgenen. Jeg kan huske følelsen av å ligge i senga som sjuåring og kikke ut i det mørke soverommet i timesvis, fortvilet over natten som bare varte og varte. Etterhvert har jeg funnet rutiner for å roe ned og sovne, men det har tatt tid. I mange år hadde jeg et rituale hvor jeg måtte lese før jeg skulle sove. Når jeg leser underholdende ting (oftest tegneserier) kobler hjernen ut. Jeg opplever flyt, pulsen går ned, all tidssans forsvinner, og jeg slutter å lete etter grunner til å være våken. Hvis jeg går rett fra å lese til å forsøke å sove så blir noe av den rolige følelsen med inn i innsovningsfasen. Faren er at jeg blir sittende for lenge å lese (en gang i studietida leste jeg en hel Narnia-bok hver kveld, seks dager på rad. Altfor spennende!)

De siste årene har jeg har mindre tid til å lese. Tegneserierutinen har blitt byttet ut med filmskaping eller bokskriving. Jeg har et bibiliotek av filmer og bøker som jeg har lyst til å skrive. Mens jeg prøver å sovne spiller jeg ut scener, finner gode setninger og finpusser karakterene jeg har laget. Jeg lager dialog, kulisser, kostymer, tidslinjer. Så kjenner jeg etter – hva føler karakterene nå? Hva er motivasjonen? Noen ganger ser jeg scener fra flere perspektiver, gjennom øynene til alle de forskjellige karakterene før jeg bestemmer meg for hva som er best. Sakte men sikkert kobler den bevisste delen av hjernen ut, og mens jeg sovner fortsetter bildene og ordene å spille av seg selv. Det tar ennå tid å sovne, men jeg er i alle fall passe underholdt mens jeg venter.

Etter at jeg kuttet ut brød og melk for noen år siden har jeg merket stor forskjell i søvnkvalitet. Så lenge jeg er på en streng diett blir jeg trøtt om kvelden (et mirakel!), og jeg klarer å våkne om morgenen uten å være svimmel og sløv. Etter nyttår har jeg forsøkt å jobbe mer aktiv med søvn, og har prøvd å øke antallet timer per natt. Hvor mye søvn man egentlig trenger strides ekspertene om, men i steinalderdietten anbefales man å sove ni timer hver natt. Det er ganske mye! Jeg har nok vært mer på seks timer de siste årene, og jeg har nok visst innerst inne at det er for lite for meg. I en periode i studietida var jeg fri til å sove akkurat når jeg ville, og da regulerte døgnrytmen min seg slik: Jeg var våken til klokka fire, så sov jeg til klokka ett og våknet kvikk og opplagt. Det var noen fantastiske uker. Jeg har alltid tenkt at jeg trivdes så godt med det fordi jeg fikk være våken hele natta (jeg elsker å være våken om natta) men når kikker tilbake tror jeg det er den eneste perioden i mitt voksne liv hvor jeg jevnt har sovet ni timer hver natt.

Det å sove ni timer hver natt er veldig ambisiøst, særlig når jeg minst to kvelder i uka er på øvelse til klokka ti (og deretter må bruke minst en time på å lage kveldsmat og forberede frokost), men fremover skal jeg sikte på å sove minst åtte timer hver natt. Jeg får litt mindre kveldstid å rutte med, men kanskje føler jeg meg mer levende om dagen. Er veldig spent på hvordan det vil gå. For å motivere meg selv skal jeg leser mer om hvorfor søvn er viktig, og hva søvnmangel kan føre til. Her er noen artikler hvis du har lyst til å gjøre det samme:

Chris MacDonald – Den støre løgn om søvn

Robb Wolfe – Sleep, Sleep, Sleep! How Artificial Lighting And Cortisol Impact Zzz’s

Everyday Paleo – Get your sleep!!!!

Paleo Mom – Trouble sleeping?

Steinalderdietten

Jeg hadde egentlig ikke trodd at jeg skulle få det til, men jeg er ennå på diett! Med noen kontrollerte utskeielser har jeg klart å holde meg innenfor de reglene jeg hadde satt meg på forhånd. I prosessen har jeg brukt ekstremt mye tid på kjøkkenet, og jeg har tilberedt 2-4 store måltider fra brunnen hver dag. Jeg har ikke fryser, så jeg kan ikke hamstre eller gjøre så veldig mye forarbeid heller.

Jeg er jo glad i å lage mat, og alle timene på kjøkkenet har gjort at jeg har blitt kjent med alt verktøyet på nytt igjen. Jeg har kjøpt en ny kniv, noen nye skåler, en slikkepott og en fantastisk grønnsaksskreller.  Ikke minst har jeg kjøpt en spiralizer til å lage squashpasta og andre godsaker på. Den billige foodprosessoren fra Bosch som vi kjøpte i Notodden for noen år siden har også fått kjørt seg. Jeg finner ikke alt tilbehøret som hører til (en daglig irritasjon), men den vanlige kutte-delen er i sving nesten daglig. Jeg har begynt å kikke på ny foodprosessor med ting som blender og kjøttkvern. Som tidligere vegetarianer er det veldig underlig og litt ekkelt å kikke på kjøttkverner på internett, men muligheten til å kjøpe kjøtt som er bra både kvalitetsmessig og moralsk gjør at jeg føler det er et riktig steg å ta.

Steinalderdietten er stor i USA, særlig i miljøer hvor folk trener mye. Mange bruker det som en lavkarbo-diett, og kutter også ut frukt og grønnsaker med masse stivelse. Andre igjen fokuserer på whole food – hel mat. De gjør som meg, og lager all maten fra bunnen av. Felles for alle områder av steinalderdietten er at man kutter ut alle kornsorter. Hvete, havre, rug, bygg, ris, quinoa – hele sulamitten.

Dietten kommer også med en filosofi, akkurat som de fleste andre dietter. Fokuset i steinalderdietten er på å spise mat som styrker og helbreder kroppen, og å leve en livsstil som bygger opp heller en å bryte ned. Å drikke nok vann og å få nok søvn er viktige bestanddeler i dietten, det samme er det å unngå alkohol (for da må kroppen rense ut alkoholen før den kan fortsette å bygge seg selv opp). Balanse i måltidene er også viktig. Det er viktig at det er nok fett, nok proteiner, nok fiber, nok karbohydrater til å lage riktig drivstoff for kroppen. Jeg har vært litt for dårlig til å lese meg opp på denne balansen, men surfer ganske godt på alt jeg lærte meg om mat og næringsstoffer da jeg var vegetarianer.

De beste oppskriftene jeg har funnet så langt har det til felles at de minner om mat jeg er vant til å spise, som minner om hverdag og ordinært kosthold. De har alle (foreløpig) blitt akseptert av kroppen min, og gir meg noe å glede meg til når jeg skal planlegge middag.

Nummer 3: Blomkålbiff
Etter å ha spist noen runder med blomkålris er jeg ikke helt solgt på smaken, og det til tross for at jeg  er over middels glad i blomkål. Men blomkålbiff, det var noe annet det. Kjempegodt, enkelt å forberede, og en smak ikke så altfor fjernt fra en vanlig norsk kosthold. Persillepestoen som vi laget til var også helt fantastisk.

Nummer 2:
Sellerirot-lapper
En ting jeg virkelig savner er pannekaker. Deilige, tynne, crispy pannekaker med skinke og ost. Mmmm. På AIP-dietten er det ikke mulig å lage pannekaker (mange har prøvd, alle har feilet) men såkalte hash browns laget av sellerirot var ikke så veldig langt unna. Konseptet er enkelt: Du rasper selleriroten, steker den i panna til den er gyllen og cripsy og drysser på litt salt. Sykt godt, og konsistensen ble noe helt eget og litt pannekakeaktig. (Hvis du IKKE er på en diett oppfordrer jeg deg til å heller lage dette med raspet potet (husk å klemme ut litt vann før du steker den) tilsatt raspet ost. Mmmm. )

Nummer 1:
Taco-skål
AIP-dietten forbyr de fleste krydder, men jeg har sneket inn litt spisskummen uten at jeg har merket noen negative konsekvenser. Som et resultat har jeg kunnet kose meg med Norges nasjonalrett: Taco. Både tacoskjell, tortillaer, jalapenos og salsa utgår, så det er kanskje vanskelig å se for seg at taco kan bli godt på diett, men vi har laget en kjempegod variant som til og med er lett å tilberede. Vi steker kjøttdeig med litt løk og hvitløk og krydrer den med salt, pepper og bittelitt spisskummen (det er der tacosmaken kommer fra). Så forbereder vi guacamole og en grønn salat. Alt dette settes sammen i en porsjonsskål: Først kjøttdeig, så et tykt lag guacamole på toppen, og så en god mengde frisk salat øverst. Salaten kan gjerne ha litt agurk, rødløk og koriander for en enda mer ekte tacosmak.

Det er de tre beste oppskriftene jeg har funnet så langt. I tillegg vil jeg fremheve en dessert som er litt forbudt (jeg tåler den ikke så veldig godt), men som er mindre forbudt enn for eksempel potetgull, sjokolade og øl. Det gjelder å jukse med det sunneste alternativet. Desserten bruker usøtet kakaopulver og honning, begge deler er forbudt på AIP-dietten, men av og til må man jukse litt. Her er oppskriften på sjokobananpudding med kokosvaniljekrem. Den er  akkurat så god at folk må stoppe og si “Mmm…mmm.. Nam.. hva ER egentlig det her??? Nam!”

Nå ble jeg sulten… dårlig idé å blogge om mat rett før man skal legge seg.