Category Archives: Travelling

Ferie i Florida: Romferd

Store saker, disse romrakettene!

Store saker, disse romrakettene!

Siden jeg var barn har jeg hatt et eget talent for å bli trist over ting som ingen andre blir trist over. Ensomme trær, statuer som må stå og kikke på det samme kjedelige bygget hele tiden, regnskogen (bare regnskogen generelt, liksom), fargeblyanter som er blitt ødelagte og må kastes mens fargeblyantvennene deres får leve videre…. Kanskje har jeg følt at det har vært mitt ansvar å se skjønnheten og sorgen i disse tingene som alle andre bare overså? I voksen alder har jeg blitt litt mindre melodramatisk, men jeg kan ennå bli trist over underlige ting. En slik ting som jeg alltid kommer tilbake ting er sorgen over at jeg aldri skal reise på romferd. Det er allerede for seint for meg å bli astronaut – jeg kommer aldri til å være på den internasjonale romstasjonen og spise svevende vannbobler sammen med russiske forskere. Jeg kommer aldri til å kjenne på følelsen av å bryte ut av jorden sin atmosfære,

Litt starstruck (no pun intended)

Litt starstruck (no pun intended)

eller å kikke ned på den blå planeten utenfra. Og jeg kommer i hvert fall ikke til å gå på vandring på verken månen eller romstasjones utside i romdrakt, med risiko for å sveve avgårde ut i evigheten. Det nærmeste jeg kommer er nok å besøke NASA sine besøkssentre her på jorda. I sommer var jeg og Øystein på the Space Coast, og besøkte Kennedy Space Centre. Det var en ganske overveldende opplevelse, og jeg har nok en gang fått bevist for meg selv at vitenskap er det nærmeste jeg kommer religion. Jeg hadde i alle fall en ganske spirituell opplevelse i møte med faktaopplysningene og artefaktene fra NASA sine romprogram. Dessverre hadde de ikke åpnet utstillingen med romfergen Atlantis – den åpnet senere samme måned :( :(

Det betyr bare en ting: At vi må dra tilbake.

Okinawa i desember?

Bahia Honda, paradis på jord. Eller grusom strand med for mye sjøgress, alt etter hvem som ser. Bilde tatt da vi var der i juni 2012.

Bahia Honda, paradis på jord. Eller grusom strand med for mye sjøgress, alt etter hvem som ser. Bilde tatt da vi var der i juni 2012

Til jul drar vi kanskje på ferie. Ja, vi snakker om å – for første gang – feire jul et annet sted enn hjemme hos våre respektive foreldre. Vi hadde egentlig bestemt oss for å dra til Key West og feire både jul og nyttår der. Eneste problemet er at alle i USA har tenkt på akkurat det samme. Prisene på overnatting og mat dobles (bokstavelig talt) i dagene rundt jul og nyttår, og det er trengsel i gatene. På strendene derimot er det ikke så mange som bader, men strendene på Key West er egentlig ikke ansett som så veldig bra uansett.

Siden målet med ferien er å slappe av, være varm i sola og lese masse bøker, så sier magefølelsen at vi bør dra et sted der vi vet at vi greier å slappe av. Og den eneste måten vi kan vite det på er om vi drar til et sted der vi vet hva vi får. Et sted som vi allerede liker, hvor vi forstår språket (eller innbyggerne kan engelsk) og kulturen. Siden alle land i Europa utgår på grunn av vinter og kulde, så er Japan det neste landet i rekken.

Tenk å spise frokost på en ekte japansk ryokan!

Tenk å spise frokost på en ekte japansk ryokan!

Men Japan er jo et vintersportland! Er det ikke snø der? Jo, det er det. Masse snø. Vi har vært i Tokyo i januar, og det var iiiiiskaldt! Men Japan er et langstrakt land, med noen nesten-tropiske øyer langt sør i havet. Den største av dem: Okinawa. Dit kan man dra. Okinawa har strender og palmer, og er kjent som steder The Bride drar i Kill Bill for å kjøpe sverd. Vi kjenner Japan og forstår kulturen deres, pluss at vi kan litt språk. Japan er et trygt sted å dra til (sett bort fra jordskjelvfaren). Vi kan navnet på trygge matretter, vi er sjarmert av populærkulturen, og ikke minst kan vi oppfylle drømmen om å bo på et tradisjonelt gjestehus. Eneste aberet er at det er så mye dyrere enn f.eks. Thailand, Malaysia eller Indonesia. Sukk.

Hvis ikke dette er definisjonen av first world problems så vet ikke jeg.

Norges Husflidslag

Som over gjennomsnittet håndarbeidsinteressert har jeg tatt det valget å bli med i Norges Husflidslag. Jeg ble med mest fordi jeg var nysgjerrig på hva det var, og fordi jeg hadde lyst til å lære nye ting og nye teknikker.

I helga var jeg med på medarbeiderkurs, arrangert av Nordland Husflidslag. På sånne samlinger får man det store perspektivet. Jeg strikker, akkurat sånn som mamma gjør, som mormor gjør, som oldemoren min gjorde, og moren hennes før det. Det er et håndverk som har vært helt nødvendig for å klare seg her nord. Jeg har fått en ny følelse av at det er viktig å lære bort det jeg kan, både til andre på min alder og til folk som er yngre. Vi får se hva jeg gjør med den, men den er nå her.

Et høydepunkt på medarbeiderkurs var et foredrag med Annemor Sundbø. Hvis du har tilbrakt litt tid i strikkeland på internett, så har du garantert fått med deg noen av bøkene hennes. Hun kom for å prate om “Strikking i billedkunsten”, et tema jeg tenkte kanskje var litt tørt. Det viste seg å være kjempespennende! Favorittbildet mitt er nok forsidebildet fra boka, men det var mye bra ellers også. Det er mange strikkagensre på klassiske norske bilder som jeg ikke har lagt merke til.

I forbindelse med 100-årsjublieet til Norges Husflidslag har vi i Nordland laget en hjertesamling. Alle lokallagene har laget hjerter og sendt inn til Bodø. I helga fikk vi se samlingen. Det var mye fint der, og satt sammen til en helhet ble den veldig koselig! Her poserer jeg og Eva som også var med fra Sortland. Sortland Husflidslag sendte selvsagt blå hjerter. I hendene har vi nyspikket salatbestikk.

(Det er forøvrig ikke hver dag man sitter og spikker i konferansesalen til Rica Hotell i Bodø. Han som jobbet med å passe på der den dagen ble ganske rød i fjeset da han kom inn og så at halve gulvet var dekket av spon!)

Ull og garn i Dublin

Irland er et land med mange sauer. 2 bussturer på 4 timer hver, pluss noen kjøreturer i det irske landskapet, har virkelig bevist det. Utover de grønne engene er det strødd små svarte og hvite ulldotter som spankulerer rundt. Innimellom er det også noen føll. Våren er fin!

Men til saue-vennlig nasjon å være har de ikke så mange garnbutikker å skryte av. I Letterkenny fant jeg ikke en eneste fornuftig garnbutikk; den ene butikken de hadde garn i hadde faktisk ikke regionens lokale garn, bare noe akryl-blandet ekkelt garn fra the UK. Jeg tenkte at jeg ikke kom til å finne noe i ull-relatert i Dublin heller, men ikke så langt fra hotellet fikk jeg øye på disse:

Jeg kjøpte faktisk ingen av dem. Hvorfor ikke? Fordi jeg heller kjøpte denne:

Hihihi!

Da jeg kjøpte veska spurte jeg damen i kassen om hun tilfeldigvis visste om en garnbutikk. Hun pekte meg i retning av et kjøpesenter. Vi fant etterhvert nevnte kjøpesenter, og i andre etasje åpenbarte denne herligheten seg! På et blunk hadde jeg blåst bort 50 euro. De hadde to avdelinger, men jeg kikket faktisk bare i den ene, ellers vet jeg at jeg ville brukt mer penger. Holdt på å kjøpe knitpicks heklekrok-sett, pluss addi-strikkepinner. For ikke å snakke om alt det herlige Malabrigo-garnet i forskjellige farger og tykkelser. Jeg klarte å rettferdiggjøre denne:


“Det er jo garn fra japan, og jeg har alltid hatt lyst på et nøste.”

og denne:


“Det er sokkegarn, og jeg har lovet Øystein et par sokker bra lenge nå”.

Jeg tok disse to og gikk til kassen, men da fikk jeg øye på denne, farget av LHogan:

“Jeg kan jo selge dette garnet når jeg har spunnet det, og tjene inn prisen”

Ekspeditørene var kjempehyggelige, og inne i butikken satt det damer rundt et bord og strikket og hadde vittige samtaler. Tror dette er en butikk jeg vil besøke flere ganger!

Askefast

Vi har vært i Irland på studietur. I dag skulle jeg sittet på kontoret på Sortland, travelt opptatt med mange forskjellige hastesaker. Istedet er jeg askefast i Irland. Så nå har jeg bortekontor på hotellrommet i Dublin. Kunne vært verre :)