Spinning

Nå har jeg spunnet i over ett år, og har klart å få to rokker. Den ene er fra begynnelsen av 1900-tallet, den andre er fra rundt 1940-50, vil jeg anta. Begge er fine og brukbare, men de er ikke 100% funksjonelle i forhold til moderne behov. Det har jo skjedd mye på teknologifronten siden 50-tallet, og også på spinneteknologifronten.

Jeg har begynt å drømme om å eie en helt ny og moderne rokk. En som man kan lage mange forskjellige typer garn på, som jeg kan ha 3-4 sneller til (og enda flere hvis jeg vil), kjøpe forskjellige vinger og ekstrautstyr til, og som ikke knirker og gynger.

I helga skal jeg nedover til Lillehammer, og da skal jeg kikke litt på rokkene de har der. Jeg tror jeg har lyst på en castle wheel rokk. De er mest kompakte, og det er størst utvalg. Akkurat nå heller jeg mot en Louet S10, mest fordi prisen er ok (4700kr). Og så er den veldig fin da!

Vi får se hva slags rokk jeg drømmer om når jeg kommer tilbake fra Camp Pluckyfluff.

Etter å ha hatt det så gøy med å spinne tykk og tynn merino, tenkte jeg at jeg skulle ta eksperimenteringen enda lenger. Jeg startet på et garn som skulle bli enda tykkere og enda tynnere, og jeg passet på å ikke seife underveis. Resultatet var et garn med større kontraster, men det ble også ganske underspunnet og svakt. Særlig de tykke delene fikk alt for lite snurr, og jeg visste at det kom til å slites når jeg tok det av snella (det gjorde det). For å kunne få et brukelig garn skjønte jeg at jeg måtte tvinne.

Rokken min er definitivt ikke laget for kjempetykt garn. Stort sett greide den tvinningen greit, men de aller tykkeste delene måtte jeg nærmest slite gjennom pipeåpningen. Det var spennende å se garnet ta form, og det ferdige resultatet synes jeg ble morsomt.

Garnet chiller i sola.

Det er nok ikke teknisk bra, men jeg er superfornøyd. Se som det svulmer!

Totrådet sammen med entrådet. Her kommer det godt frem hvor tykt garnet egentlig ble.

Jeg forbereder meg ennå til Camp Pluckyfluff. Så langt i min spinnekarriere har jeg kun fokusert på flink-pike-spinning. Jeg har spunnet stadig tynnere og stadig jevnere. Selv om jeg hele tiden har hatt litt lyst til å prøve andre ting, så har jeg allikevel følt at den ulla jeg har liggende er for verdifull til å tulle med.

Nå når jeg faktisk skal ned til Lillehammer på kurs har jeg en god unnskyldning til å eksperimentere litt mer. Jeg føler jeg bør stille litt mer forberedt, og kanskje ha prøvd noen av de mest grunnleggende tingene før jeg kommer ned dit. Så kan jeg heller bruke tida der på å prøve noen av de mindre vanlige tingene.

Så nå har jeg prøvd meg litt på tykt og tynt garn. Kanskje var ikke merino den ulla det var best å prøve det med første gang, men det var nå det jeg hadde liggende. Underveis følte jeg det ble litt for lite tykt og litt for mye tynt, og jeg så egentlig for meg at garnet ville slite når jeg hespet det av snella. Men no such thing – jeg spant snella full, fylte hespetreet, vasket garnet og dæljet det litt mot vasken, og det holdt helt fint. Når jeg kikket på det i etterkant var det mye mindre tykt og tynt enn jeg hadde trodde det skulle være. Gleder meg til å prøve dette med noen andre ullsorter som er lettere å spinne.

Det ferdige garnet, avbildet i vinduskarmen. Tror vi trenger mer lys i stua.

Tykkhet og tynnhet. Dette var en av de delene med mest forskjell i størrelse.

Resultatet ble ganske mykt og squishy, da. Det er jo det fine med merino. Og det tok ikke så veldig lang tid å lage den lille bunten heller. Gleder meg til å prøve å strikke litt med det!