Farvel til kaffen

Kaffe er ikke bare en varm drikk, det er et symbol på voksenlivet. “Drikker du kaffe?” får jeg høre innimellom, fordi jeg ennå er så ung (i Vesterålsk standard i alle fall). Kaffe kan være gjestfrihet, noe man deler med en som kommer på besøk, eller det kan være kos – noe man nyter en rolig morgen mens man hører på musikk og leser bok. Kaffekoppen er ikke bare kaffekoppen, det er så mye mer.

Jeg var et stykke opp i tjueårene før jeg begynte å drikke kaffe fast. Før det hadde jeg smakt litt innimellom, men jeg hadde aldri kost meg med kaffe. På videregående pleide vi å besøke flammen kaffebar, hvor vi bestilte kaffe latte og dumpet i et tonn med sukker for å den bitre kaffen forbi tunga og ned i halsen. Etterpå fikk jeg alltid det jeg kaller kaffefeber – jeg ble varm, ør, tørst og svimmel, og fikk en bankende hodepine. Underlig nok tok jeg ikke dette som et tegn på at jeg ikke burde drikke mer kaffe. Jeg tenkte det kom til å gå over når jeg bare drakk det ofte nok.

Da jeg ble student og måtte lytte til kjedelige ting tidlig om morgenen oppdaget jeg hvorfor kaffe er så populært. En magisk kopp med brun væske kan få deg til å gå fra sovende til kvikk i løpet av et kort kvarter. Hurra! Jeg presset i meg en kopp når trøttheten var som verst, gjerne med en sjokolade ved siden. Steget fra rekreasjonell kaffedrikker til fast kaffedrikker tok jeg det halvåret jeg hadde mange helgeforelesninger. Den eneste kaffen som var tilgjengelig i helgene var dessverre den beske automatkaffen på Dragvoll, men de lange søndagene i forelesningssalen gjorde kaffe til en tvingende nødvendighet. Etter et halvår med automatkaffe smakte plutselig vanlig traktekaffe som karamell og sjokolade, og jeg var hektet.

Jeg var lenge en presskannebruker, men de siste årene har jeg nesten utelukkende brygget kaffe med aeropress. Det er et fint rituale – måten man skrur sammen maskinen på, heller i kaffe, rører (Ja, jeg rører. Ja, jeg vet det er kontroversielt) og presser. Det lukter så godt, og har man en god og fancy kaffe så blir smaken så utrolig frisk og god. Morgenkaffen har vært en redningsbøye i mørketida, og er i perioder omtrent eneste grunn til at jeg har orket å stå opp. Men den beste kaffen er den jeg har drukket på søndager. På søndager har jeg stått opp sent, laget frokost og kaffe, og over den første kaffekoppen har jeg lest postsecret – en av verdens beste blogger.

I tidligere runder av diett og helsekosthold har jeg forsøkt å gi opp kaffe, men jeg har aldri fått det til. Den har vært så innarbeidet i rutinen min at jeg ikke har klart å se for meg livet uten den. Men denne gangen har jeg fått det til. Jeg har gått fra å være fast kaffedrikker til å bli fest-kaffedrikker. Jeg sniker meg en slurk fra andres kaffe ved festlige anledninger, men jeg drikker ikke kaffe sånn til hverdags.

Jeg har vært usikker på hvilken effekt dette offeret har hatt på helsen, men jeg har lest artikler om positive og negative virkninger av koffein, og jeg har kommet fram til at kaffe sannsynligvis kommer ut på minus-siden helsemessig. I denne prosessen har jeg kommet på reaksjonene jeg fikk av kaffe på videregående – varm, ør, svimmel, hodepine. Ikke bra.

I går drakk jeg to kopper kaffe (jeg har vært oppe i fem kopper daglig, om ikke mer, så to kopper er virkelig ingenting) fordi… vel, det var mandag. Trenger man flere grunner enn det? Det var det første store koffeininntaket siden jeg kuttet kaffe for noen uker siden. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Jeg ble rød i kinnene, kjente stressnivået i kroppen bygge seg opp, fikk intense magesmerter, og en ulmende hodepine. Men det var positive effekter også. Jeg ble glad, oppspilt, fikk energi og tiltakslyst. Jeg fikk gjort masse på jobb, og hadde til og med overskudd til å finne på en ny middagsrett etter arbeidstid. Pluss og minus.

I dag prøvde jeg meg på enda en kopp kaffe (kun en liten en), men etter reaksjonen i går fristet ikke smaken eller følelsen noe særlig. Også den lille koppen med kaffe ga negative reaksjoner i kroppen. Jeg må innse at jeg ikke kan være en kaffedrikker lenger. Den trivelige hverdagskoppen med kaffe kan ikke være en del av livet.

Så med dette sier jeg farvel til kaffen, for nå i alle fall. Kanskje prøver jeg meg igjen om en stund når helsen er blitt bedre.

(Nå skal jeg gå og lage meg en stor kopp te)

One thought on “Farvel til kaffen

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>