Diett

Siden nyttår har jeg vært på diett. Eller, jeg bruker ordet diett om det, men jeg vet ikke helt om det er det rette ordet. På norsk forbindes det ofte med slanking – diett er noe man går på fordi man vil bli tynnere. Jeg er ikke interessert i å bli tynnere, men har likevel valgt ordet til å beskrive hva jeg holder på med.

Wikipedia sier:

Diett er et begrep i kosthold og ernæring.

Det kan defineres på flere måter:

  • Diett er normativ oppskrift, til forskjell fra kosthold, som er en deskriptiv beskrivelse.
  • Diett er for syke (med den hensikt at de skal bli friske), mens kosthold er for friske.
  • Diett er midlertidig, i motsetning til kosthold, som er en normalsituasjon.

Så er det samtidig en parallell til det engelske ordet diet.

In nutritiondiet is the sum of food consumed by a person or other organism.[1] Dietary habits are the habitual decisions an individual or culture makes when choosing what foods to eat. The word diet often implies the use of specific intake of nutrition for health or weight-management reasons (with the two often being related). 

Det er nok derfor jeg bruker akkurat det ordet. Wikipedia sier om ordet kosthold:

Kosthold er fellesbetegnelsen for den tilberedte mat og drikke et individ inntar. Spesialkost, tidligere kalt diett, bestemte kostforskrifter under behandling av sykdom. 

Så det jeg spiser er egentlig spesialkost. Jeg spiser for å behandle sykdom. Men spesialkost høres så overlegent og sykelig ut. “Nei, jeg kan ikke spise det. Jeg spiser bare spesialkost nå, jeg.” Men diett forstår alle. Kanskje tenker de at jeg slanker meg – det er greit. Alle kan gjerne slanke seg hele tida, og drikke shake og suppe fra apoteket til lunsj hver dag uten at det stilles spørsmål ved det. Ordet diett er dessuten mer folkelig. Kanskje er det den gamle betydningen av ordet som henger igjen på folkemunne?

Det min nye diett først og fremst har gjort er å bringe mye grønnsaker og frukt inn i livet mitt. Jeg har kjøpt og spist flere grønnsaker de siste tre ukene enn jeg har gjort de siste to årene til sammen – det føles i alle fall sånn. Jeg har spist blant annet:

Avocado
Vintergresskar
Grønn squash
Gul squash
Kålhode
Spisskål
Ruccola
Hjertesalat
Rødbeter
Søtpotet
Middagsbananer
Gul løk
Rød løk
Purre
Vårløk
Spinat
Persillerot
Pak Choi
Gulrøtter
Selleri
Hvitløk
Blomkål
Grapefrukt
Mango
Pærer (stekt i ovnen så jeg ikke skal være allergisk)
Epler (stekt til chips så jeg ikke skal være allergisk)
Grapefrukt
Gul appelsin
Rød appelsin
Banan
Ananas

 

… og sikkert enda mer jeg ikke har husket på  i farta. Og jeg har brukt kjøkkenmaskinen, knivene og fjølene så mye at jeg ser merkbar slitasje på dem. Jeg har bestilt noen nye kjøkkenredskaper, og sikler nå på en ny kjøkkenmaskin med blender og kjøttkvern (oh yes).

For øyeblikket er det egentig flott å lage masse mat. Jeg bruker 1 – 3 timer på kjøkkenet hver dag – tid jeg kanskje ellers ville brukt foran PCen. Jeg ser film, hører musikk, rydder, drikker te og tar den tida jeg trenger mens maten blir til fra bunnen av. Etter å ha levd på en veldig restriktiv diett med mye egg, potetgull, salsa og taco er det en stor omstilling å skulle spise hele tiden, men jeg merker effekten veldig godt.

En diett er jo ikke en diett uten en fancy navn. Denne heter The Autoimmune Paleo Diet, eller bare AIP Paleo blant venner. En av de største talspersonene for dietten er bloggeren Paleo Mom. Du kan lese hennes oppsummering av dietten her: http://www.thepaleomom.com/autoimmunity/the-autoimmune-protocol

Ukas album uke 3: Tuatara – Trading with the enemy

For noen år siden hadde jeg et “ukas album”-prosjekt gående. Det varte noen uker, og jeg fant noen bra plater i forsøket. Jeg tenkte jeg sporadisk skulle ha ukas album igjen. Jeg skal ikke lure meg selv og andre til å tro at det blir en fast greie.

Grunnen til at jeg føler et behov for “ukas album” er at jeg savner CD-butikkene. Jeg savner å bla gjennom hyllene, finne fine cover og kjøpe noe som jeg aldri har hørt bare fordi motivet på framsida ser kult ut. Når jeg setter meg foran dataen og googler musikk, og bruker stikkord som jeg liker, så finner jeg litt av samme gleden.

Denne ukens album fant jeg gjennom å google “Japanese inspired indie music”. Litt ned i søkeresultatene jeg en forumtråd hvor folk listet låter som er inspirert av Japan. Låta “Koto Song (the old Sinjuku trail)” av Tuatara virket mest lovende, og plata med denne låta, Trading with the Enemy, ble derfor ukens album.

Bandet liker (sånn som meg) å spille mange forskjellige typer musikk. Og så er det instrumentalmusikk. Spennende.

 

Ferie i Florida – Maaaat

Frokost på diner. Enorme tallerkner med alt for mye mat.

Frokost på diner. Enorme tallerkner med alt for mye mat.

 

En av tingene vi tenker mest på når vi er på ferie er mat. Hvor skal vi spise, hva skal vi spise, når skal vi spise? Etter 10 år sammen har vi innarbeidet oss en fin felles dagsrytme for feriene våre som er sånn her:

10- tida: Stå opp, gå ut og spise frokost og drikke kaffe
Traske rundt og se på ting
14-tida: Drikke kaffe på kafé og spise lunsj, sitte litt og slappe av
Gå på museum eller noe sånt
17 – tida: Begynne å lete etter et sted å spise
18 – tida: Bestemme oss for et sted å spise, middag
21-tida: Tilbake på hotellrommet, surfe på nettet i noen timer og så legge seg

På diner.

På diner.

Vi fikk utfordret denne rytmen første gang da vi var på solferie på Skiathos i fjor, men stort sett byttet vi ut “traske rundt” med “ligge strak ut i sola og lese.” I Florida regnet vi med å falle inn i det faste programmet, men allerede første dag ved frokost skjønte vi at det ikke kom til å skje. Vi bestilte hver vår frokostrett, og da servitrisen kom med to enorme hauger mat forsto vi at ryktene er sanne: I USA er det veldig veldig store porsjoner. Vi gjorde begge vårt beste, men vi klarte aldri å

 

Navigatør Marianne.

Navigatør Marianne.

spise opp frokosten. Og enda verre: Vi ble så mette at vi ikke klarte å spise lunsj heller. I firetida hver dag kom apetitten tilbake, og da var det påan igjen – Ny enorm porsjon, og vi gikk supermette fra bordet hver eneste kveld. Vi klarte bokstavelig talt ikke å spise mer enn to måltider per dag under hele oppholdet. Det var helt umulig.

Etter noen dager var det klart for å leie bil, og da ble denne nye spiserytmen veldig praktisk. Vi stod opp, spiste frokost, og kjørte bil helt til vi ble sultne. Så svingte vi inn i nærmeste by og spiste/overnattet der. Øystein kjørte bil mens jeg var kartleser og turistguide (“Nå kjører vi forbi byen hvor Jeb Bush bor, det står det her i boka”).

 

Pizza hut! Pizzaen så ikke så stor ut i omkrets, men den var mer som en pai i høyde.

Pizza hut! Pizzaen så ikke så stor ut i omkrets, men den var mer som en pai i høyde.

En ting man ofte hører om Amerikanerne er at de har så dårlig kosthold. En del av dem sier at det er fordi den prosesserte maten er så full av fett og salt. Siden vi i utgangspunktet ikke spiser typisk amerikansk mat, så tok det noen dager før vi fikk sjekket ut hvorvidt dette stemte eller ikke. Siste dagen i Miami brukte vi på å komme oss utover mot flyplassen for å få tak i leiebilen vi hadde bestilt. Det var en lang, varm og miserabel tur (vi er IKKE sjarmert av downtown Miami), og da vi kom fram innså vi at det selvsagt ikke var noen restauranter i nærheten av huset vi skulle bo i. Løsningen var postet på veggen i rommet vi leide: Pizza hut. Vi bestilte pizza og fikk den levert på døra. Da den kom var jeg nesten skuffet over størrelsen. Eska var liksom så beskjeden. Men så begynte vi å spise, og innså at det pizzaen manglet i diameter tok den igjen i høyde. Det var en ekte pizza pie med masse fyll, den smakte utrolig salt og den dryppet av fett. Det var ikke akkurat myth busted. Når pizza er så lett tilgjengelig, billig og usunt som pizza hut-pizzaen var i suburban Miami, så skjønner jeg at folk er rundere i USA enn i Norge.

Lokalt øl i Key West. Som de hipsterne vi er, så er vi selvsagt opptatt av lokalt øl dit vi reiser. Vi drakk en del amerikansk øl under oppholdet (og selvsagt litt japansk øl, hilsen otaku). Den aller mest lokale fikk vi i Key West, på Sloppy Joes som er stambaren til Ernes Hemingway. De hadde en egen øl-avdeling, men vi satt i den vanlige avdelingen hvor de hadde underholdning. Servitrisen virket positivt overrasket da vi ba om noe lokalt.  Ølen vi fikk var Key West sunset ale, og den var rød og fin og veldig god, akkurat sånn som solnedgangen. 

I Jensen Beach fikk vi en diger bolle og en kniv mens vi ventet på maten. Underlig.

I Jensen Beach fikk vi en diger bolle og en kniv mens vi ventet på maten. Underlig.

Mens vi var i USA hadde vi ikke så mange øyeblikk av typen “Hva er det forventet at vi skal gjøre nå egentlig?”. Det aller første fikk vi i badebyen Jensen Beach, et av stoppestedene våre på turen fra Key West til Orlando. Vi kom inn på et blues-sted som solgte grillmat, og bestilte hver vår drink (Jeg bestilte en Bloody Mary, og de lurte på om jeg ville ha REKER i den!!( Jeg sa nei)) og hver vår middagsrett. Etter en stund kom servitrisen til bordet vårt med en diiiger hvetebolle. Omtrent like stor som hodet mitt, var den. Bollen lå på en fjøl sammen med to små pakker smør og en stor og litt sløv kniv. Musikken var høy og vi var brisne etter å ha drukker drinker på tom mage (vi hadde jo som nevnt ikke spist siden frokost siden det var fysisk umulig), så vi fikk ikke spurt hva hvetebollen var til og hvordan det var meningen at vi skulle innta den. Vi endte med å slite den i stykker ved hjelp av den sløve kniven og ha litt smør på ved å gni bollebitene nedi smørpakken. Ingen så rart på oss, heldigvis.

Eneste fastfood-stopp, rundt midnatt på Taco Bell, etter en lang dag på Universal Studios.

Eneste fastfood-stopp, rundt midnatt på Taco Bell, etter en lang dag på Universal Studios.

Det eneste virkelige fastfood-stoppet vi gjorde, det gjorde vi i Orlando. Etter en lang dag på Universal Studios (hvor vi selvsagt ikke spiste, for vi hadde ikke plass etter frokosten) befant vi oss gjennomvåte, skrubbsultne og utslitte i parkeringshuset. Vi kjempet mot klokka for å rekke restauranten på hotellet, men innen vi var fremme og hadde skiftet til tørre klær så var matserveringen nådeløst stengt. På foursquare fant vi en restaurant i nærheten som het Twin Peaks og hadde interiør basert på serien. Vi pakket sammen for å dra dit, men heldigvis leste jeg noen reviews før vi forlot wifi og satte oss i bilen. Restauranten viste seg å ha stripper-aktige servitriser, og så i det hele og det store ganske tacky og ekkel ut. Vi endte meg å kjøre ned hovedgata og bare svinge inn på en 24/7 taco-fastfood-restaurant. Maten vi fikk var ikke spesielt god, men den var i alle fall servert av folk med klær på.

IMG_2437

Den mest spesielle restaurantopplevelsen vi hadde under oppholdet hadde vi i Miami Beach. Vi endte opp på et sushi sted en av kveldene, og bestilte hver sitt fat med maki. På veggen hadde de store tv-skjermer hvor de viste video av folk som laget sushi. Jeg synes det var litt underlig, særlig da sushilagingen stoppet og videofilmen bare viste en tom benk. Etter å ha fått i oss litt mat (vi hadde jo ikke spist siden frokost) og hjernecellene begynte å fungere skjønte vi at det selvsagt var en live-feed fra benken hvor de tilberedte sushien i restauranten. Da neste person kom inn og bestilte kunne vi se to sett armer lage maki, og hvis vi snudde oss mot kjøkkenet kunne vi se hodene til de to japanske kokkene. Det må sies, de japanske kokkene var Litt mer effektive i sushilagingen enn suppegjengen er når vi har sushimiddag sammen.

 

 

Ferie i Florida: Hemingway house

Øystein foran huset til Hemingway. Linselus med Hemingway-skjegg i bakgrunnen.

Øystein foran huset til Hemingway. Linselus med Hemingway-skjegg i bakgrunnen.

Noen liker å stå på vannski og prøve paragliding når de er på ferie. Noen liker å ligge strak på en solseng og høre på lydbok. Andre liker å gå på museum i den kvelende varmen, mens de desperat kikker etter en brusautomat. Jeg og Øystein er i sistnevne kategori.

Da vi reiste til Key West i sommer, så var det noen ting vi absolutt hadde lyst til å få med oss, og øverst på lista stod huset til Ernest Hemingway. Øystein har lest noen av bøkene hans. Det har ikke jeg, men jeg er glad i herskapelige hus, og så er jeg veldig glad i å se hvor forfattere og kunstnere bor/har bodd.

Her jobbet Hemingway fra tidlig morgen og fram til lunsj.

Her jobbet Hemingway fra tidlig morgen og fram til lunsj.

 

Vi ble vist rundt av en flink guide, og fikk med oss mange artige faktaopplysninger om huset (jeg er også veldig glad i faktaopplysninger):

- Hemingway samlet på katter med seks tær. Etterkommerne av disse kattene bor ennå på eiendommen. Katter overalt!
- Huset ble bygget av en paranoid sjøkaptein, og ligger derfor på det høyeste punktet på øya (for å beskytte mot flom), og er det eneste huset på øya med kjeller (for å beskytte mot orkan)
- Kona til Hemingway bygget det første saltvannsbassenget på øya – et helt latterlig dyrt prosjekt.
- Hemingway pleide å stå opp tidlig, skrive fram til lunsj, og deretter dra ut for på fiske. På kvelden gikk han på Sloppy Joes bar og drakk seg snydens, og så kom han hjem utpå natta.

- Da de flyttet inn i huset skrudde kona til Hemingway ned alle de

Kattene fulgte etter guiden og fikk godbiter for hvert stopp.

Kattene fulgte etter guiden og fikk godbiter for hvert stopp.

kjølende viftene i taket fordi hun synes de var harry. Hun samlet på lysekroner, og hengte i stedet opp varmegenererende krystallysekroner. Guiden tørket seg i panna mens hun kommenterte at “vi tenker på henne hver dag.”

Kombinasjonen av flink guide, fint hus, søte katter og giftshop med aircondition var veldig bra. Jeg tror at vi kommer til å dra tilbake og besøke huset en gang til neste gang vi er i Florida. Og så ble jeg inspirert til å bli prisbelønt forfatter – kunne gjerne hatt et sånt hus selv.

 

 

Det ekstremt dyre bassenget. Her har det visstnok vært mange pool parties.

Det ekstremt dyre bassenget. Her har det visstnok vært mange pool parties.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tropisk hage. Eiendommen er blant de største på øya.

Tropisk hage. Eiendommen er blant de største på øya.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Familiebilder.

Familiebilder.

 

 

 

 

 

 

 

 

Inne i huset. Nydelige blankpolerte tredetaljer overalt.

Inne i huset. Nydelige blankpolerte tredetaljer overalt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Senga til Hemingway. Med katt.

Senga til Hemingway. Med katt.

 

 

 

 

 

 

 

 

En varm Marianne. Hvis noen lurer på om det er høy luftfuktighet er det bare å kikke på sveisen.

En varm Marianne. Hvis noen lurer på om det er høy luftfuktighet er det bare å kikke på sveisen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ferie i Florida: Romferd

Store saker, disse romrakettene!

Store saker, disse romrakettene!

Siden jeg var barn har jeg hatt et eget talent for å bli trist over ting som ingen andre blir trist over. Ensomme trær, statuer som må stå og kikke på det samme kjedelige bygget hele tiden, regnskogen (bare regnskogen generelt, liksom), fargeblyanter som er blitt ødelagte og må kastes mens fargeblyantvennene deres får leve videre…. Kanskje har jeg følt at det har vært mitt ansvar å se skjønnheten og sorgen i disse tingene som alle andre bare overså? I voksen alder har jeg blitt litt mindre melodramatisk, men jeg kan ennå bli trist over underlige ting. En slik ting som jeg alltid kommer tilbake ting er sorgen over at jeg aldri skal reise på romferd. Det er allerede for seint for meg å bli astronaut – jeg kommer aldri til å være på den internasjonale romstasjonen og spise svevende vannbobler sammen med russiske forskere. Jeg kommer aldri til å kjenne på følelsen av å bryte ut av jorden sin atmosfære,

Litt starstruck (no pun intended)

Litt starstruck (no pun intended)

eller å kikke ned på den blå planeten utenfra. Og jeg kommer i hvert fall ikke til å gå på vandring på verken månen eller romstasjones utside i romdrakt, med risiko for å sveve avgårde ut i evigheten. Det nærmeste jeg kommer er nok å besøke NASA sine besøkssentre her på jorda. I sommer var jeg og Øystein på the Space Coast, og besøkte Kennedy Space Centre. Det var en ganske overveldende opplevelse, og jeg har nok en gang fått bevist for meg selv at vitenskap er det nærmeste jeg kommer religion. Jeg hadde i alle fall en ganske spirituell opplevelse i møte med faktaopplysningene og artefaktene fra NASA sine romprogram. Dessverre hadde de ikke åpnet utstillingen med romfergen Atlantis – den åpnet senere samme måned :( :(

Det betyr bare en ting: At vi må dra tilbake.